Jeg var så heldig å vokse opp blant gruvearbeidere, fiskerbønder, sjøfolk og ikke minst, folk som hadde hatt sitt arbeid og tilknytting til Amerika. Mange var gode fortellere, derfor fenget dette meg allerede som liten, og historiene festet seg til barnesinnet. Jeg fikk også tidlig sterk tilknytting til naturen og til vår rike historie her vest. Dette har formet meg til den historiefortelleren jeg er i dag. Det å skrive/fremføre fortellinger om hendelser, tragedier i gruver og på hav, naturopplevelser eller om en enkel arbeidsmann sin beretning, er ikke det mest moderene du kan gjøre fra en scene i dag. Det får nå så være. Intensjonen min har alltid vært å bevare "historien" jeg vil fortelle, gjennom en enkel tekst og melodi. Jeg har en visshet om at jeg enkelte ganger har lykkes med det, til tross for tidsånden.
Derfor har jeg holdt meg til det rotekte, det som for meg er levd og ikke lært. Igjenkjennende for det folk jeg føler tilhørighet til her hjemme, og hos dem jeg har møtt på mine mange reiser til øst og vestkysten av Amerika.
I løpet av årene er det mange prosjekter jeg har engasjert meg i, her kan du lese om disse.
Eg fant tidligt ut at det å fortella historier via viser, konne ha go effekt når det gjelle å få fokus på et budskap. Eg skreiv utallige heimstadsanger, som eg framførte i månge slags fora, når eg reiste rondt og snakka varmt om Karmøys historie. Ein god del av Skottland har eg sitt, derfor fekk månge av mine viser ei umisskjennlige skotske melodiføring.
Det har aldri vore min intensjon å bli grammofonsjarmør, det har heller vore pragmatisk tenkt å få publikum te å lytta te mitt budskap om gruvedrift, lokalhistorie, eller om dei som reiste te Amerika.
Eg huska i så måte ein gång eg va på Bømlo,
og hadde framført viså om an Tønes Olsen,
då ein eldre mann kom bårt og drog meg i jakkå og sa:
"eg har seilt i lag me han eg".
Mongen har komt te meg å spørrt. Koffer synge du på engelsk: me snakke norsk i Norge! I de siste generasjoners karmøybuar sine miljøer på aust- og vestkysten, forstår de ennå godt norsk, men i det tredje ledd ebber det ut. Integreringen og urbaniseringen te det amerikanske går som alt aent møkje hurtigare i dag enn for førti-femti år siå.
Groen? Norske familier kom fra bygder og kommunar som kolonialiserte seg i egne miljøer. Slo de seg ned på farmland midtvest, sendte de kanskje brev him te naboane som kom og slo seg ned med nabogard. Itte stansen av Vigsnes Kobberverk i 1896 dro hondrevis av folk fra bygdene her te gruvene i Great Falls i Montana. Me kjenne te sørlendingane som hadde et stort golvleggarmiljø i New York. De siste femti-seksti årå har de aller fleste karmøybuar reist te New Bedford eller Seattle, og for de aller fleste har arbeidet vore å fiska. Heile mannskaper på enkelte båtar var ofta fra Karmøy. Smått om senn endra óg detta seg. Pendlingen te fiskeriene i Amerika ifrå Karmøy er nå slutt. Det seies at fra gamle Skudenes kommune reiste det te Amerika meir folk enn frå nåken aen kommune i Norge itte folkatalet. Dette er altså ingen uvesentlig historie.
Sjølsagt er der folk som har sitt arbeid teknytta oljeindustri og aent i Norge som pendla att og fram eller bur fast i Amerika, men karmøys tradisjonelle immigrasjon inn te Amerika er nå slutt. Utvandrarhistorien eg forsøker å formidla ijønå mine senger må i dag være på engelsk hvis du ska nå fram med ditt budskap i Amerika.
Brooklyn-tiå er óg snart bårte i karmøymiljøene: de snakke engelsk i Amerika.
Dette ble den siste kassetten. Innspilt på Åkra sammen med Oddvar Andreassen og Svein Sjøen.
Min gode venn Kjell Gravdal fra Bergen har alltid bidratt til mine utgivelser med sine flotte viser, slik også på denne. Vi har i alle år vært brødre i ånden og anskuet verden fra de samme perspektiver, som til tider har gått langs kjerreveier her vest.
Året etterpå var vi igjen hos Inge for å spille inn enda en kassett,
vi brukte vel noen flere dager denne gang, fordi flere ble involvert med litt mer instrumentering.
Allikevel var tidsrammen stram, ikke minst av økonomiske årsaker.
Prosjektene mine i sangutgivelser har aldri vært ment som "å komme på listene".
Det var å formidle lokalhistorie og naturopplevelse som har vært min "case", og på denne tiden måtte jeg gjøre det utelukkende fra egen lommebok, og den var der ikke alltid så mye å hente i, men det stoppet meg aldri.
Kassettene forsvant, med salgssted Karmøy.
På våren i 1990 hadde jeg gjort en avtale med Inge Eriksen i Kopervik om å gjøre noen opptak i hans studio. Jeg og trekkspill musiker Bjarne Andreassen kjørte inn dit en tidlig lørdag morgen, når kvelden kom var demoen ferdig. Enkelt og greit. Av demoen ble det laget tusenvis av kassetter som raskt havnet rundt om i verden.
Karmøyfolk tok den med eller sendte den til slekt og venner. Årsaken var at Sang til Karmøy hadde truffet folks hjerte.
Jeg fikk tilbakemelding fra folk som hadde hørt den på VHF i Alaska knappe dager etter at den ble satt i salg. Jeg har hatt gleden av å lage en sang som fikk så stor betydning for så mange.
Det var et stort privilegium, og som nok sikkert var en drivkraft til fortsatt viseskriving.
Kjelleropptak hjemme hos meg samt studio opptak hos Inge Eriksen. Der musikkere som Halvor Lillesund tangent, Jostein Bergfjord elgitar og Eivind Danielsen dobro er med, foruten meg selv på akustisk gitar.
Nå seinhaustes har eg vore i Torvastad kultursenter sitt studio, hos han Vegard Fossum og gjort innspilling av ein del nye sangar.
På to av de la min gode venn Karl Johan Gundersen flotte fløytelåt til to sanne historier.
Ellers er det tatt med nåken live opptak, samt et opptak av "North to Alaska" som vi gjorde for en del år siden.
Klikk på overskriftene for å se hele.
Her er noen av mine fortellinger.
Klikk på overskriftene for å se hele.
Alle rettighetene til alt materiale og media på disse sidene innehas av Aleksander Hauge, og kan ikke gjengis helt eller delvis i noen form uten skriftlig tillatelse fra undertegnede.